På ett sted i nordre Hellas som heter Molossis, avles det på en stor type hund med ett stort vaktinstinkt. Det er her molosserhunden startet det hele.
Når vi hopper frem til år 100 e.Kr. har denne store molosserhunden kommet seg til romerne. Romerne hadde fått disse hundene fra grekerne, som igjen hadde tatt de fra perserne, som var de som tok de ut fra Molossis.
De romerske keiserne var på denne tiden maktlystne, og hadde som mål å ta til seg det de kunne av land.
Når de begynner sin ferd nordover over Alpene er det mye som skal tilrettelegges.
Mat er en av de viktigste tingene de måtte ha med seg, men dette var også det som var vanskeligst å medbringe, pga mengden som skulle til.
Enkleste måten å løse dette på var å la maten frakte seg selv, og medbringe noe som kunne passe på maten.
Her kommer da hunden inn i bildet som kvegdriver og kvegvokter. Det passet også bra at de var lojale mot menneskene de hadde rundt seg, sånn at de passet på soldatene i tillegg. Molosserhunden viste seg å være utmerket på alle punkter. Både når det kom til å drive kveg, -smidighet, og passe på for ville dyr som ulv og bjørn som kunne finne på og nærme seg, -styrke og mot.
På ferden nordover mot Tyskland kunne det ta flere år før en gruppe soldater beveget seg fra ett sted til ett annet, og på denne tiden hendte det ofte at noen av hundene parret seg med lokale hunder.
....
Nå har vi kommet frem til tiden da den tysk-romerske makten har det som best. Romerne finner seg til rette i Tyskland og begynner oppbyggingen av sine byer.
Romerske bad var noe en romer bare måtte ha, og derfor ble det bygget mange sånne rundt og ved elver i Tyskland, bl.a. ett ved elven Neckar, hvor alt ble bygget i rød stien.
Ca år 260 e.Kr. var tyskerne lei av romerne, og romerne ble sendt tilbake sydover. Dette første til forfall av de romerske stedene som hadde blitt bygget opp, og igjen sto bare ruiner og ødelagte hus. Bortsett fra denne sentrale plassen ved Neckar elven.
Ca ved år 700 e.Kr. gjenopplive denne byen seg ved at tyskerne skulle bygge en kristen kirke, og når de begynte å grave til denne kirken, fant man denne lille byen som var bygget i rødt, derav navnet Rot-weil (rød-by). Det ekstra t-et kom litt etter hvert.
 |
 |
| Rottweiler statue i Rottweil | Flyfoto av nåtidens Rottweil |
Denne byen var ett knutepunkt for handel, bl.a. med kveg.
Måten dette foregikk på var att enten så dro slakterne med penger ut på landsbyen for å handle, eller så kom bøndene med kveget til byen til slakteren. For begge var det nødvendig med hund for å drive kveget.
Selv om disse hundene hadde samme bakgrunn, fantes det ikke noen likhet i typen. Det var en lettere type som ble brukt til gjeting, og det var en tyngre type som bruktes som vakthund/bærehund. Disse hadde som regel pengene som var brukt i handelen rundt halsen, og på den måten holdt de røverne unna.
Det var disse skogsrøverne rundt og utenfor Rottweil som ga hunden dens navn;
- Er hat ein Rottweiler... (Han har en hund fra Rottweil)
Ettersom tiden gikk og det kom andre måter å frakte kveg og annet handelvare på, ble Rottweileren overflødig i byen, og det sies at ved århundreskifte 18-1900 tallet fantes det bare en rottweilertispe igjen i byen.
....
|
Skal vi se litt på
den nyere tiden og når det begynte for alvor, hopper vi til
1882. På dette fantastiske år ble den aller første utstillingen for rottweileren holdt i Heilbonn, og Albert Graf registrerte det første kennelnavnet - Brückenbuckel. Det neste året å legge på minnet er 1905. Da samlet seg alle tyske bønder som fortsatt brukte hunden som gjeter og vakthund og gikk sammen om en spesialklubb, dette var i Heildelberg 1907. De begynte med stambøker og den første stambokførte rottweileren var Russ von Brückenbuckel. Men tiden var intet forskjellig da som nå, så det kom fort to nye rottweilerklubber, som hadde sine egne stambøker. Og vips så hadde man 3 klubber, 3 stambøker og ikke minst 3 rasestandarder. I 1910 bestemte det tyske politiet seg for at rottweileren skulle brukes som politihunder og de satte ned foten om at disse tre klubbene bare måtte komme til enighet som rasestandaren. Dette ble vanskelig når de 3 klubbene favoriserte hver sin type av rasen. Det fantes jo tross alt forskjellige typer, også fra begynnelsen av. Man hadde den lette gjetertypen med ett vennligere gemytt. |
 |
| Russ von Brückenbuckel - #1 |
Og til slutt hadde du den store hunden med masse vaktinstinkt som skule passe på.
Det som reddet rasen var når politiet gikk inn med sin egen standard som de 3 klubbene bare måtte rette seg etter;
En hund med kraft og masse, men allikevel med rørlighet og smidighet. Temperamentet skulle være håndterbart, selv om det skulle være skarphet og vaktinstinkt.
Og på så vis kom "Allgemeiner Deutscher Rottweiler Klub" til lyset i år 1924.